Denne konstante søken etter det ‘nye’ eller ideen av det ‘nye’ rettere sagt, er et tosidig fenomen, med to forskjellige reaksjoner. På en side kan en tenke seg at musikk på en måte ‘brukt opp’. Det er umulig å lage noe nytt. Musikk, tilgjengeligheten til å lage den og til å høre den har blitt så demokratisert at det ikke lenger er mulig å skape noe som er ‘nytt’. Denne blindveien er sågar produktet til den enorme skaleringen musikk har opplevd via internett (tilgjengelighet) og datamaskinens (produksjons-demokratisering) kraft.
Det finnes også den andre siden av dette fenomenet: dere ser søren meg ikke godt nok! Og med det menes ikke at en må se utover for å finne dette nye som en utøver i musikk, men kanskje heller søke dypere innover.
Det er her ideen av renessanse er interessant. Gjenfødelse. For det er massevis av musikk som pusher grensene og er nyskapende, men det er bare ikke like åpenbart som før. Tidene med ideer som virket som tatt rett fra oven er for det meste over. Tider som når Chuck Berry først svingte leggene rundt en leken elektrisk gitar (Rock n Roll), DJ Kool Herc spilte breaks fram og tilbake på to platespillere (Hip Hop) eller ‘the Belleville 3’, tre svarte ungdommer, knotet med nær-ødelagte synthesizere i Detroit (Techno). Men gjenfødelse er fortsatt mulig. Men da må man først dø.
Hva er døden? Her vil jeg argumentere for at musikeren må la seg selv dø for så å kunne skape som han selv vil skape på. Om selv-aktualisering er målet og ikke kommersiell suksess selvfølgelig. Vil du ha spenn så er det bare å selge sjelen for kattens ni liv, tviholde på de og ri bølgene til hver minste trend og tik-tok-idé. Men for de som søker å transcendere gjennom musikk, skape kunst som opphøyer og reflekterer livsgrunnlaget til seg og andre: da må de dø.
Det er snakk om den figurative død selvfølgelig. Men hva innebærer den? Kunnskap. Og ha hørt så mye musikk og spilt så mye musikk, at rytme, grooves og feeling kommer rett ut fra sjela og ut til fingertuppene. Så slette alt en vet om disse reglene man har lært, slette konvensjonalitet og la seg selv bygge opp sitt eget rammeverk ut fra sin egen feeling. Her er noen heldige, de er nærmest født ‘døde’: som om kunnskapen fra et forrige liv og en tørst fra det nye, skaper en iboende sans for musikken. Men for de fleste trengs det et felleskap av støttespillere og en bredere kultur som omfavner dem sånn at denne prosessen av gjenfødelse kan ta plass
London, har de siste 25 årene hatt en slik prosess gående, sentrert rundt den sørlige delen av byen. Vi snakker om en by som formaliserte dub og soundsystem-kultur. En by som skapte jungle, Drum n Bass, 2-Step, Garage, Grime…Jazzen som nå har oppstått er en smeltedigel av dette: det er det som skjer når alle formene kommer sammen og lager noe som ingen kan sette ord-, holde styr på eller kontrollere. Hvis det er én ting som en skal definere ideen av jazz etter, så er det vel ideen om at ingen har kunnet bokse det inn eller definere det: det være seg hva det har vært, er eller kan være. Det er en prosess, der hvert åndedrett og hvert sekund er et av spontanitet og kreativitet: jazz er levende: jazz er liv.
Så tenk dere musikkinteresserte ungdommer som fikk vokse opp i denne salige smeltedigelen, med støtte og ressurser fra de eldre til de unge. Gjennom tiltak som ‘Tomorrows Warriors’: en kulturskole for unge som kjempet for mangfold, inkludering og likestilling med fokus på jazz. De ga støtte til instrumenter og øvingslokaler til mange som ellers hadde hatt vanskeligheter med å finne en arena for dette. Også uavhengige tiltak som klubbene ‘Total Refreshment Centre’ og ‘Jazz Re:freshed’, Giles Peterson sitt initiativ ‘Browswood Recordings og radiostasjoner som NTS og Worldwide FM: ga muligheter og eksponerte yngre utøvere til å vise frem sine talenter og møte andre likesinnede spirer. Navn som Moses Boyd, Shabaka Hutchings, Ezra Collective, Zara MacFarlane, Kamaal Williams, Yuseef Dayes, Haseeb og Nabihah Iqbal, Nerija, Bradley Zero, Sons of Kemet, Kokoroko og Nubya Garcia med fler har alle vært innom disse institusjonene. Og sist men ikke minst, Alfa Mist.
Alfa Mist er en god representasjon av denne bevegelsen. Det meste av hans skolering var egen og uformell. Før klaveret ble hans verktøy, var det som produsent av hip-hop beats han startet. Hans reise forteller noe om jazzens reise. Jazzens klassereise, myten om jazz: fra overklassen til folket, fra dress, slips og strenge former for hvite publikummere til en jazz fra folket, av folket og til folket. Folk av alle slag. Men denne myten er nettopp det, en myte. Jazz har alltid vært partisan-musikk og en musikk mot etablissementet. Det er svart musikk. Slavemusikk. Undersåttenes blues. Og hva gjør etablissementet om det ikke kan bekjempe noe? De innlemmer det. På deres premiss. Så denne renessansen som Alfa Mist er en deltager i er en slags relasjons-revolusjon innenfor jazzen. Et symbol på at den har frigitt seg fra de kommersielle og segregerende krefter og funnet tilbake til sin originale form: en gjenfødelse.
Om det er populært? Gjett om! Alfa ‘Mist’ Sekitoleko sitt gjennombruddsalbum «Antiphon» (2017) er en Youtube-sensasjon med nærmere ni millioner visninger. Og det med rette. Sekitoleko er ikke den mest prangende pianisten, hans styrke ligger i å tilrettelegge for øvrige instrumenter. Videre, å forflytte hele komposisjonen etter en fundamental groove, som sakte men sikkert endrer struktur. Han ornamenter med harmonier og er en mester i å styre kraften i sitt eget band: når tidevannet skal slå hardt mot strandkanten og når det er så stille at en nesten kan gå til den nærmeste øya i hans lydlandskap. Hans bakgrunn som produsent av beats føler man i den hengslete svingen og enorme forståelse for sene anslag. Det minner om den store frekkheten til J Dilla sine rytmiske arrangementer. Ren og kjær sjarm.
Mange av de artistene nevnt over er virtuoser med stor V og tar mye plass på scenen. I denne gjengen er vel Alfa Mist den vise gamle: professoren. Den som står bak, nikker og støtter opp om sine kontemporære. Men når han setter seg ved klaveret, går en viss taushet over alle virtuosene og alle retter opp sine ører. Smilene går vekk og en seriøsitet tar over rommet. For nå skal det læres: professoren holder forelesning.
I så forstand er han virkelig en professor, for han er også en ord-smed. Mindre og mindre for tiden: hans tidligere album hadde mye mer spoken word enn hans nyeste. Men han siste utgivelse «Variables» (2023) har fortsatt noen visdomsord som når han i låten «Borderline» sier: «Everyday trauma, normalised - three options: music, sport or crime».
Dette er realiteten til mange i London. For det er ikke bare røde busser, svarte taxier, Harrod’s og Buckingham Palace. Det er også en myte. Det ekte London er altfor trange mursteinshus vegg i vegg med herskapshus, slit med å få jobb, ulikheter, fattigdom og kriminalitet. Men der i det dystre ligger også det kjærlige London og det undertegnede har fått oppleve som sitt London: et av felleskap, forskjellige kulturer: en rastaman sine frihetsrop, mullaens bønnerop og markedenes yrende liv under det gråe sot.
Det er dette London en møter på gjennom Alfa Mist. Ikke det London du fantaserer om. Men det som faktisk eksisterer. Og etter du har hørt på han og hans venner, så er det dette London du lengter etter, det som virkelig drar til med lyd i de mørke netter.
